Politikkens Fritzl'ere

De rødgrønne er de beste eksempler på norsk politikks Fritzl'ere! Heller ikke Kongen føler skam for å ha latt landets fattigste bli oppbevart i årevis på en støtteordning, hvis hensikt i følge sosialtjenesteloven skulle være kortvarig.


Mennesker preget av skam - hva venter de seg? Jo, først og fremst forakt, skriver psykolog Lisbeth Brudal i A-magasinet nr.19/08. Med skammen følger at vi ikke lenger er verd å bli elsket, bekrefter hun.


Måned etter måned, år etter år på sosialhjelpens eksistensminimum i sosialetatens skjønnsbaserte nedpsyking, signaliserer til sosialklienten at vedkommende ikke er verdt å bli elsket.


Hadde klienten vært verdt kjærlighet, trygg omsorg og respekt, da ville sosialhjelpen lagt på et langt høyere nivå, og blitt likestilt med alle andre offentlige stønadsordningene. I stedet har sosialhjelp inntil nylig ikke vært skattbar, og derfor heller ikke pensjonsgivende. Slik har langtidsmottakere av sosialhjelp også blitt frarøvet viktige pensjonspoeng, i tillegg til tap av verdier, gård og grunn.


Skammen og sorgen, og følelsen av å være mislykket og udugelig forsterkes ytterligere av norske politikere, som ikke tar forskningsrapporter på alvor, og som løper fra løftene om avskaffelse av fattigdommen, straks de har lurt de fattige til å stemme på dem i valget.


- Skam kan utløse kroppslige reaksjoner og en lengsel etter å bli borte, skriver Brudal.


Forskningsrapporter ved Høyskolen i Oslo fra 2006/ved Lødemel viste at sosialklienter er sykere enn befolkningen generelt, og uføretrygdede spesielt. Rapport fra HiO i 2007 ved Ohrem Naper viste at sosialklienter dør mye tidligere enn alle andre. (Trykk på linken til Forskningsresultater i FRIDA.)


Enkelte av kommentarene jeg har fått i min blogg, illustrerer den forakt samfunnet har for sosialklienter, og for meg. Det hagler med nedsettende kommentarer, man betegnes som snylter og lat, og får innsiktsløse og frekke spørsmål som "tar du selvkritikk?".


Sosialhjelpens hensikt er at den skal være en kort, midlertidig hjelp til selvhjelp i følge Sosialtjenesteloven. Derfor er livsoppholdet lavt, og flere tusen kroner UNDER alle andre anbefalte normer. Likevel har folk blitt gående i årevis på dette kommunale eksitensminimum.


Fordi de er late, eller snyltere, eller fordi sosialhjelpens opprinnelige hensikt har spilt falitt?


I dag sitter den rødgrønne regjeringen rundt Kongens bord, og opprettholder og forsterker skammen ved det å være fattig i rike Norge. Hittil har ingen politikere følt skam ved at sosialtjenestelovens hensikt i årevis er blitt brutt overfor de med frarøvet rettssikkerhet.


Kongen lar sin elskede datter, prinsesse Märtha Louise få sin drøm oppfylt om selvstendig arbeide i enkeltmannsforetak. Hverken han eller hun løper særlig økonomisk risko, fordi Märtha med kongehusets rikdom og posisjon, neppe noensinne må stå med lua i hånden ved kommunens sosialkontor.


SIFO har i årevis anbefalt flere tusen kroner mer i livsopphold, det samme tillater Namsfogden ved offentlig gjeldsording.


Sosialkontoret krever at alt av verdier må forbrukes før sosialhjelp utbetales. Dette fattigdomsfremmende kravet har bidratt til at skattebetalere fra enkeltpersonsforetak, som nektes arbeidsledighetstrygd, og som bare får 65 prosent av skattbar inntekt i sykepenger, har måttet selge gård og grunn for å overleve.


Er det da så merkelig at man etter slike tøffe påkjenninger, som tap arbeid, helse og oppsparte verdier som gård og grunn, har havnet på sosialhjelp? Elendige velferdsordninger er demotiverende!


Sosialhjelpen er behovsprøvd, slik at alt av inntekter, arv og gevinster trekkes fra. Helt det motsatte av alle andre offentlige støtteordninger, som arbeidsledighetstrygd, sykepenger, attføring, rehabiliteringspenger eller uføretrygd.


Slik tappes langtidmottakere av sosialhjelp ytterligere for verdier og for helse.


Med all den skammen de er påført, kan det fortone seg som et uoverstigelig skritt å gjøre seg synlig, ifølge Brudal. Derfor er det sjeldent sosialklienter står frem i pressen. Fattige stigmatiseres som dummere enn andre, selv om det kan være sykdom, og elendige velferdsrettigheter som har bidratt til fattigdommen.


- Ta deg sammen, så kanskje det kan bli folk av deg også, sa John Fredriksen, da han sjenerøst øste av sin milliardærlommebok til en av hovedstadens fattigste for noen år siden.


Det faktum at sosialhjelp erstatter arbeidsledighetstrygd, eller mangelfulle, elendige og fattigdomsfremmende rettigheter ved langtidssykdom for gründere, er det få som kjenner til. Ved Batteriet, Kirkens Bymisjon trodde de det var en bløff at skattebetalere fra enkeltpersonsforetak nektes arbeidsledighetstrygd, og måtte dobbelsjekke påstanden, vant som Batteriet er at sosialklienter er ensbetydende med rusmisbrukere.


Det er heller ingen trøst at skattebetalende gründere med enkeltmannsforetak, slik som Märtha og Ari, betaler langt mere skatt av sin inntekt enn lønnsmottakere, fordi næringsdrivende nektes minstefradraget, og må betale høyere avgift til folketrygden. I dag utgjør minstefradraget for en enslig i år hele 63.800 kroner!


Gründere kan tegne ekstra forsikring, slik at de får 100 prosent sykepenger fra 1.ste sykedag, eller 100 prosent fra 17. sykedag, men slik forsikring er kostbar. Derfor gambler de fleste gründere, og unnlater å tegne slik kostbar ekstra sykeforsikring.


Gründere som Märtha og Ari og alle oss andre, kan ikke forsikre oss mot arbeidsledighet for å kunne motta arbeidsledighetstrygd, fordi slik forsikring ikke eksisterer. Märtha kan spørre sin far Kongen om representasjonsoppdrag betalt fra våre skattepenger, mens andre gründere kanskje ender på sosialhjelp, som også er betalt fra våre skattepenger. Men det er eneste likheten! Både selvverd og pengebeløp er av betydelig større verdi ved kongelige representasjon, enn ved sosialhjelp!


Gjør din plikt og krev din rett, krever innsikts- og kunnskapsløse norske politikere. Mens skattebetalende fra enkeltmannsforetak har elendige og fattigdomsfremmende velferdsrettigheter.


Til tross for årevis i sosialhjelpens nedpsykende regime, forventer disse politikerne likevel at langtidsmottakere av sosialhjelp skal stå opp om mårran, og ta i et tak i det som enkelte anser som tvangsarbeide!


Velferdsrettighetene er elendige for skattebetalere fra enkeltmannsforetak. Inntil de forbedres, og likestilles med de rettigheter lønnsmottakerne har, skulle fattigdomsfremmende enkeltmannsforetak forbys, og AS være eneste driftsmulighet for næringsdrivende!


Da jeg havnet ved sosialkontoret første gang, i 1998, fikk jeg ca. 3.000 kroner i livsopphold pr. mnd. i flere år. For som Brudal skriver: For hver situasjon hvor noen skyver dem fra seg, vender dem ryggen og viser avsky, får den som er fylt av skam bare en bekreftelse på egen verdiløshet.


Kjære Konge og Regjering, dere tilgis fordi dere har ikke forutsetninger til å vite hva dere gjør! Bare fattige og langtidsklienter vet hva det vil si å være fattig.